Oltre

 

OLTRE

Livet som en ekspedisjon

Før eller siden opplever vi alle et øyeblikk hvor vi stanser opp og tenker på å legge alt bak oss.

Forlate tryggheten i våre vante omgivelser, arbeidet, ansvaret og alt det vi gjennom årene har bygget opp. Reise langt av gårde, kanskje til den andre siden av verden, for å oppleve noe helt ekstraordinært. Forfølge en drøm som i andres øyne kan virke irrasjonell.

De fleste vender tilbake til hverdagen etter å ha lekt med tanken.

Jeg er en av dem som av og til bestemmer seg for faktisk å gjøre det.

Kanskje fordi jeg innerst inne alltid har vært slik.

Jeg ble født i 1949, og hvis jeg skulle beskrive livet mitt med ett eneste ord, ville jeg sannsynligvis velge «internasjonalitet».

Jeg er norsk av fødsel, vokste opp i Afrika, fikk min utdannelse i Danmark og har hatt mitt profesjonelle virke i Italia. I mange år har jeg arbeidet med internasjonal handel og diplomati. Livet mitt har vært preget av forskjellige land, kulturer, språk og mennesker, men fremfor alt av en uopphørlig nysgjerrighet på det som finnes bortenfor den kjente horisonten.

Jeg giftet meg da jeg var tjuetre år. Som tjuefireåring ble jeg far. I dag er jeg bestefar til fire barnebarn.

Samtidig bygget jeg opp en internasjonal karriere innen handel, økonomisk diplomati og olje- og gassindustrien. I mer enn tretti år har jeg dessuten vært honorær konsul for Republikken Namibia i Italia, et verv jeg betrakter som langt mer enn en institusjonell oppgave. Det representerer et menneskelig og profesjonelt bånd til et land som står mitt hjerte svært nær.

Men til tross for alt dette har jeg aldri sluttet å kjenne en viss rastløshet inni meg.

Ikke rastløsheten til et menneske som er misfornøyd med livet sitt.

Snarere rastløsheten til et menneske som stadig spør seg selv:

«Og nå, hva finnes der bortenfor?»

Det første skrittet ut i det ukjente

Mitt første virkelige skritt «bortenfor» kom svært tidlig.

Som syttenåring flyttet jeg hjemmefra.

Jeg var forelsket, og faren min godtok ikke forholdet. I den alderen ble hans motstand noe langt større enn en vanlig familiekonflikt. Det ble et spørsmål om å ta et valg.

Jeg bestemte meg for å dra.

Jeg hadde verken særlig mye penger eller noe sikkerhetsnett. Jeg måtte forsørge meg selv og samtidig fortsette utdannelsen.

Jeg tok forskjellige jobber.

Jeg lærte tidlig at uavhengighet ikke bare er et romantisk begrep. Den har sin pris. Den innebærer ansvar, hardt arbeid, forsakelser og fremfor alt nødvendigheten av hver eneste dag å finne løsninger på problemene livet stiller oss overfor.

I 1970 fikk jeg arbeid i København som selger av Olivetti skrivemaskiner og regnemaskiner.

Det kan virke som en ubetydelig episode i livet mitt.

Men det var det ikke.

Det var en av de første gangene jeg virkelig forsto hvor viktige mennesker, kommunikasjon, overtalelsesevne og fremfor alt evnen til å forstå den man har foran seg, er.

Å selge betyr ikke bare å tilby et produkt.

Det betyr å lytte.

Å forstå.

Å bygge tillit.

Å identifisere et behov og omforme det til en løsning.

Dette er prinsipper som mange år senere skulle bli grunnleggende i mitt internasjonale arbeid.

Min yrkeskarriere fortsatte, og etter hvert kom jeg til å arbeide som Key Account Manager i et av Norges ledende selskaper innen olje- og gassindustrien.

Det var en helt annen verden.

Store prosjekter, betydelig ansvar, internasjonale forhandlinger, forskjellige kulturer og ofte motstridende interesser.

Også her lærte jeg noe jeg betrakter som grunnleggende:

Ingen strategi kan lykkes dersom man ikke kjenner menneskene som skal gjennomføre den.

Et liv mellom land og kulturer

Gjennom årene ble min yrkesvei stadig mer internasjonal.

Jeg arbeidet med økonomiske forbindelser og handel mellom land, samarbeidet med bedrifter og institusjoner, engasjerte meg i internasjonal utvikling og hadde diplomatiske oppgaver.

I femten år representerte jeg Norges Eksportråd i Italia.

Jeg var handelsråd ved Den kongelige norske ambassade i Milano.

I ti år var jeg generalsekretær i Union of Foreign Chambers of Commerce in Italy.

Jeg deltok aktivt i arbeidet til Norwegian Chamber of Commerce in Italy og hadde ledende verv i Assonorvegia.

Dette var forskjellige erfaringer, men alle hadde én fellesnevner: verden.

Jeg lærte å bevege meg mellom ulike kulturer, forstå andre språk enn dem som uttrykkes med ord, og oppfatte menneskers forskjellige følelser og perspektiver.

For et språk kan oversette ord.

Men det kreves kulturell forståelse for å forstå menneskene bak ordene.

Og kanskje var det nettopp denne internasjonale erfaringen som ytterligere styrket nysgjerrigheten min.

Jo mer jeg lærte verden å kjenne, desto tydeligere forsto jeg hvor mye jeg ennå ikke visste.

Oltre

I dag arbeider jeg som selvstendig rådgiver.

Jeg hjelper bedrifter og entreprenører med å utvikle internasjonale forretningsstrategier.

Arbeidet mitt består i bunn og grunn i å hjelpe andre med å ta beslutninger.

Analysere et marked.

Vurdere en mulighet.

Forstå en risiko.

Finne en samarbeidspartner.

Avgjøre om man skal gå videre eller stanse.

Mitt profesjonelle mål har alltid vært å gi kundene mine det nødvendige grunnlaget for å kunne ta de beste beslutningene.

Men det er forskjell på å hjelpe andre med å ta beslutninger og å ta en avgjørende beslutning for seg selv.

Og den mest ekstraordinære beslutningen i mitt profesjonelle og personlige liv oppsto nettopp fra et tilsynelatende enkelt spørsmål:

«Hvorfor ikke gå enda lenger?»

Slik ble «Oltre», ekspedisjonen gjennom det sibirske Arktis, født.

Hvor kommer en drøm fra?

Hvis noen i dag spurte meg hvorfor jeg bestemte meg for å organisere «Oltre», ville jeg sannsynligvis ikke kunne gi et fullstendig rasjonelt svar.

Og kanskje er det nettopp poenget.

Ikke alt viktig vi foretar oss i livet, springer ut av logiske resonnementer.

Noen beslutninger oppstår fra en følelse.

Et bilde.

Et minne.

En nysgjerrighet.

En idé som i begynnelsen nesten virker absurd.

I mitt tilfelle finnes det også en familiær tilknytning.

En av mine grandonkler var Roald Amundsen, en av de største oppdagelsesreisende i norsk historie.

Amundsen tilhørte en generasjon mennesker som levde i en tid da store deler av verden fremdeles var ukjent.

Han var den første som nådde Sydpolen, deltok i de store polarekspedisjonene, seilte gjennom Nordvestpassasjen og var en av pionerene innen utforskningen av Arktis.

For meg representerer livet hans noe mer enn familiehistorie.

Det representerer et spørsmål.

Hvor langt kan vi egentlig nå?

En dag fikk jeg en idé.

Hvorfor ikke forsøke å følge i hans fotspor, i overført betydning?

Ikke med skip.

Ikke med hundesleder.

Ikke med fortidens oppdagelsesreisendes utstyr.

Men med moderne kjøretøy på hjul, gjennom noen av de mest avsidesliggende områdene i det sibirske Arktis.

Målet var å nå Beringstredet.

Over land.

Med kjøretøy.

Om vinteren.

Under ekstreme forhold.

Så vidt vi visste, hadde ingen tidligere gjennomført en ekspedisjon av denne typen.

Og det var nettopp dette som gjorde den så interessant.

Ideene som virker umulige

Gjennom livet har jeg lært at mange viktige beslutninger i begynnelsen virker irrasjonelle.

Så blir de plutselig til prosjekter.

Prosjektene blir til strategier.

Og strategiene blir til virkelighet.

Det vanskeligste skrittet er alltid det første.

Å si:

«Jeg gjør det.»

Allerede før man vet nøyaktig hvordan.

Jeg tror at behovet for å gå «bortenfor» ligger dypt forankret i menneskets natur.

Det er bare graden av bevissthet som varierer.

Først kommer kunnskapen.

Kunnskap utvider vår horisont.

Deretter kommer nysgjerrigheten.

Nysgjerrigheten fører oss mot det ukjente.

Og det ukjente gir næring til fantasien.

Etter min mening er fantasien en av menneskets aller største evner.

For det er gjennom fantasien vi kan forestille oss noe som ennå ikke eksisterer.

Og fra denne muligheten oppstår drømmen.

Drømmen kan igjen bli til et prosjekt.

Det var nøyaktig slik «Oltre» ble til.

Kunnskap.

Nysgjerrighet.

Fantasi.

Drøm.

Prosjekt.

Handling.

Seks kjøretøy mot det ukjente

Da jeg begynte å planlegge ekspedisjonen i praksis, sto jeg og min nestleder, Gianni Maccagni, som hadde ansvaret for logistikken, umiddelbart overfor det første store problemet:

Hvordan skulle vi krysse Arktis?

Jeg bestemte meg for at vi skulle dra med seks kjøretøy.

Det lå ingen spesiell matematisk beregning bak dette valget.

Seks kjøretøy.

Hvorfor?

Fordi det der og da virket som det riktige antallet.

Og kanskje er også dette et kjennetegn ved store eventyr: På et visst tidspunkt må man slutte å analysere og begynne å bestemme.

Vi kom i kontakt med Iveco, som foreslo et kjøretøy som var spesielt godt egnet til prosjektet vårt: Massif 4x4, en modell som nylig var blitt en del av Ivecos sortiment gjennom overtakelsen av et spansk kjøretøyprosjekt.

Marco Monicelli, som var kommunikasjonsansvarlig hos Iveco, forsto umiddelbart verdien av initiativet.

Prosjektet var også interessant for selskapet: Det ga muligheten til å teste det nye kjøretøyet under ekstreme forhold.

Iveco bestemte seg derfor for å stille fire Massif og to Daily 4x4 til disposisjon for ekspedisjonen.

Dette var ikke bare transportmidler.

De måtte bli virkelige mobile baser.

Kjøretøyene ble utstyrt for ekspedisjonen, tilpasset arktiske forhold og spesialbygget for ekstrem kulde.

Den ene Daily-bilen ble bygget om til en mobil spisesal.

Den andre til et verksted.

For i Sibir finnes ikke begrepet «veihjelp» slik vi kjenner det.

Hvis et kjøretøy bryter sammen, kommer ingen.

Du er selv redningstjenesten.

Du er selv mekanikeren.

Du må selv finne løsningen.

Og dersom du ikke klarer å reparere kjøretøyet, kan problemet raskt utvikle seg til et spørsmål om overlevelse.

«Mannskap søkes»

Laget ble nesten til ved en tilfeldighet.

I 2008 ga jeg et intervju til den italienske avisen Corriere della Sera, hvor jeg presenterte prosjektet og inviterte interesserte til å delta.

Jeg tilbød ingen penger.

Ingen komfort.

Ingen sikkerhet.

Tvert imot tilbød jeg nærmest det motsatte.

Kulde.

Ubehag.

Risiko.

Isolasjon.

Usikkerhet.

Den eneste belønningen var muligheten til å oppleve noe som svært få mennesker noen gang ville kunne fortelle om.

Utlysningen brakte uunngåelig tankene tilbake til den berømte annonsen som forbindes med Ernest Shackleton i 1914:

«Menn søkes til farefull ferd.»

Shackletons budskap har blitt en av de mest kjente metaforene i polarhistorien.

Og på en måte tok jeg opp igjen den samme tanken.

Responsen var overraskende.

Vi mottok hundrevis av søknader.

Menn og kvinner med svært forskjellig bakgrunn.

Mennesker tiltrukket av eventyret.

Andre av utfordringen.

Og noen ganske enkelt av nysgjerrighet.

Men å delta i en slik ekspedisjon krever langt mer enn mot.

Det krever disiplin.

Tilpasningsevne.

Psykisk utholdenhet.

Ydmykhet.

Evnen til å leve tett sammen med andre.

Og fremfor alt evnen til å akseptere at individets egne interesser i enkelte situasjoner må vike for fellesskapet.

Til slutt valgte vi ut førti personer.

Og dermed begynte en ny ekspedisjon, allerede før vi hadde reist:

Å bygge et lag.

Fire kulturer, ett lag

Gruppen besto av mennesker fra fire svært forskjellige kulturer:

Russere, italienere, nordmenn og tyskere.

Fire forskjellige måter å tenke på.

Fire tradisjoner.

Fire tilnærminger til disiplin, hierarki, risiko og kommunikasjon.

Under normale forhold kan kulturelle forskjeller være en stor berikelse.

Under ekstreme forhold kan de bli et problem.

Når temperaturen er minus førti grader, når man er sliten, redd og må ta en beslutning på noen få sekunder, har man ikke råd til misforståelser.

Man trenger en felles arbeidsmetode.

Et felles språk.

Og gjensidig tillit.

Vi organiserte derfor ekspedisjonen i operative grupper.

Hver gruppe måtte kunne fungere selvstendig, men samtidig være koordinert med de andre.

Vi hadde leger.

Psykologer.

Teknikere.

Logistikkspesialister.

Og fremfor alt en organisasjon som var utformet for å håndtere situasjoner hvor selv en liten feil kunne få alvorlige konsekvenser.

Psykologene hadde en spesielt krevende oppgave.

De skulle ikke bare ivareta den enkeltes psykiske helse.

De skulle også observere dynamikken innad i gruppen.

For i ekstreme situasjoner er ikke det viktigste spørsmålet bare:

«Hvor mye tåler et menneske?»

Det virkelige spørsmålet er:

«Hvor mye tåler et lag?»

13. desember 2008

Endelig kom dagen for avreisen.

Den 13. desember 2008 forlot vi Milano.

Vi hadde med oss kjøretøyene, utstyret, matforsyningene, reservedelene, kommunikasjonsutstyret og fremfor alt enorme forventninger.

Vi visste at det ville bli vanskelig.

Men det er én ting å vite rent intellektuelt at noe kommer til å bli vanskelig.

Noe helt annet er det å stå ansikt til ansikt med vanskelighetene.

Den 24. desember nådde vi Nordkapp.

Det var jul.

Og vi sto fast ved den russiske grensen.

Vi manglet noen spesielle tillatelser som var nødvendige for å fortsette.

Vi fikk ikke komme inn.

Vi måtte vente.

Det store prosjektet vårt stanset opp foran en grense og en bunke dokumenter.

Det var nesten ironisk.

En ekspedisjon som var planlagt for å møte is, snø og den arktiske ødemarken, risikerte å bli stoppet av byråkratiet.

Etter nyttår kunne vi endelig fortsette.

Vi krysset grensen.

Og fra det øyeblikket begynte «Oltre» for alvor.

Når prosjektet møter virkeligheten

Uhellene begynte å komme.

Veiene var i dårlig forfatning.

Vi møtte langt mer vann enn forventet.

Deretter kom snøen.

Og enda mer snø.

Kjøretøyene våre var forberedt på is.

Men naturen følger ikke våre planer.

Dette ble en av ekspedisjonens viktigste lærdommer:

Du kan forberede deg på det du forestiller deg, men du må også være klar for det du aldri hadde forestilt deg.

Mennesket har en tendens til å planlegge verden etter sine egne modeller.

Naturen følger ingen slike modeller.

Den har sine egne lover.

Og den bryr seg ikke om våre planer.

Jo lenger østover vi kom, desto mer krevende ble forholdene.

Hver kilometer vi tilbakela, gjorde oss stadig mer bevisste på hvor enormt området vi forsøkte å krysse, egentlig var.

Sibir er ikke bare et geografisk område.

Det er en egen dimensjon.

Rom.

Stillhet.

Kulde.

Avstand.

Ved minus 40 grader

Under normale forhold er vi vant til å betrakte naturen som noe behagelig.

Et landskap.

En solnedgang.

Havet.

Et fjell.

I Arktis får naturen en helt annen dimensjon.

Den blir absolutt.

Du kan ikke forhandle med den.

Du kan ikke overtale den.

Du kan ikke imponere den.

Den gir deg ingen mulighet til å anke.

Ved minus førti grader, når man sover i telt i nesten fullstendig mørke, forandres hele oppfatningen av virkeligheten.

Kroppen reagerer.

Sinnet reagerer.

Frykten kan dukke opp uten å være invitert.

Kulden påvirker evnen til å tenke klart.

Trettheten reduserer konsentrasjonen.

En liten feil kan utvikle seg til et problem.

Og et problem kan bli en nødsituasjon.

I slike øyeblikk forstår man noe helt grunnleggende:

Naturen krever ikke at du er modig. Den krever at du tenker klart.

Mot uten fornuft kan være farlig.

Improvisasjon kan være dødelig.

Det kreves disiplin, selvkontroll og tilpasningsevne.

Du må akseptere naturen slik den er.

Du kan ikke beherske den.

Du kan bare lære deg å leve sammen med den.

Mennesket og naturen

Da blir spørsmålet uunngåelig:

Er mennesket og naturen motstandere, eller kan de bli allierte?

Jeg tror svaret ligger i vår evne til å tilpasse oss.

Mennesket er ikke sterkere enn naturen.

Vi har ganske enkelt en bemerkelsesverdig evne til å tilpasse oss.

Vi har utviklet teknologi, kjøretøy, instrumenter og kommunikasjonssystemer for å kompensere for våre svakheter.

Men når alt dette blir satt på prøve, vender vi tilbake til vår mest grunnleggende tilstand.

Vi er mennesker.

Vi fryser.

Vi er redde.

Vi er sultne.

Vi er slitne.

Og vi trenger hverandre.

Kanskje er nettopp dette en av de viktigste sidene ved opplevelsen.

Under ekstreme forhold oppdager du hvem du virkelig er.

Og du oppdager også hvem de andre virkelig er.

Uralfjellene

Så kom det vanskeligste øyeblikket.

Uralfjellene.

Ekspedisjonen kunne ikke fortsette.

Vi hadde gjort alt vi kunne.

Vi hadde overvunnet hindringer som i begynnelsen virket umulige.

Vi hadde krysset enorme områder.

Vi hadde kjempet mot vann, snø, is, kulde, tekniske problemer, utmattelse og uforutsette hendelser.

Men vi kom til et punkt hvor vi måtte stanse.

Beringstredet lå fremdeles langt borte.

Foran oss sto en virkelighet vi ikke kunne ignorere.

Prosjektet, slik vi hadde forestilt oss det, kunne ikke fullføres.

Det var vanskelig å akseptere.

Når man har bygget opp en drøm, betyr et nederlag ikke bare at man ikke har nådd et geografisk mål.

Det er noe langt mer personlig.

Et øyeblikk følte jeg at målet gled fra meg.

Jeg sto overfor et ord som kanskje ethvert ambisiøst menneske frykter:

Ufullendt.

Nederlagets verdi

Med tiden har jeg lært at en ekspedisjon ikke bare kan måles i antall kilometer man har tilbakelagt.

Den må også måles i hva den lærer oss.

Vi nådde ikke Beringstredet.

Men vi oppnådde noe vi kanskje ikke hadde forutsett.

Vi lærte våre egne begrensninger å kjenne.

Vi oppdaget styrken i fellesskapet.

Vi lærte at et prosjekt kan være ekstraordinært og samtidig bygge på feilaktige operative forutsetninger.

Vi lærte at naturen alltid har det siste ordet.

Og fremfor alt lærte vi at det å stanse ikke nødvendigvis betyr å gi opp.

Noen ganger er det å stanse den eneste måten å kunne begynne på nytt.

Drømmenes betydning

Hvilken rolle spiller drømmene i livet mitt?

En helt avgjørende rolle.

Jeg er en stor drømmer.

Fantasien har fulgt meg hele livet.

Jeg tror at fantasien er en form for energi.

Den gjør det mulig å se muligheter der andre bare ser hindringer.

Jeg lever i drømmene mine.

Livet mitt er på mange måter en drøm.

Og kanskje drømmer jeg nettopp for å kunne leve.

Inni meg møtes det bevisste og det underbevisste hele tiden.

Jeg klarer ikke alltid å skille mellom hvor det ene slutter og det andre begynner.

Men jeg tror på drømmene fordi de er noe av det reneste vi mennesker har.

En drøm trenger ingen begrunnelse.

Den behøver ikke godkjennes av et styre.

Den trenger ingen avstemning.

Den trenger ingen finansiering.

Den oppstår.

Og det er nok.

Deretter kreves det naturligvis disiplin, kompetanse, penger, mennesker, organisasjon og strategi for å gjøre drømmen til virkelighet.

Men alt begynner med et bilde i tankene.

Før man kan skape noe, må man være i stand til å forestille seg det.

Oltre er ikke over

Fra en drøm ble «Oltre» født.

Drømmen ble til et prosjekt.

Prosjektet ble til en ekspedisjon.

Ekspedisjonen ble til en opplevelse.

Og opplevelsen ble en del av livet mitt.

Men det finnes én ting jeg har vanskelig for å akseptere.

Det ufullendte.

Jeg kan akseptere et nederlag.

Jeg kan akseptere en feil.

Jeg kan akseptere at virkeligheten er annerledes enn det jeg hadde forestilt meg.

Men jeg har vanskelig for å akseptere at en drøm ganske enkelt skal viskes ut.

Beringstredet ligger der fremdeles.

På den andre siden av verden.

Som en usynlig linje på mitt personlige kart.

Og hver gang jeg tenker på «Oltre», vender det samme spørsmålet tilbake:

«Hva om jeg forsøkte igjen?»

Kanskje er dette menneskets egentlige natur.

Ikke alltid å vinne.

Men å fortsette å søke.

Fortsette å forestille seg.

Fortsette å legge ut på nye reiser.

Fortsette å se bortenfor horisonten.

For hver gang vi når en grense, oppdager vi at denne grensen kanskje bare er begynnelsen på en ny reise.

Og derfor sier jeg det uten å nøle:

Jeg skal nå Beringstredet.

Jeg vet ennå ikke når.

Jeg vet ennå ikke hvordan.

Men jeg skal nå det.

For «Oltre» er ikke bare navnet på en ekspedisjon.

Oltre er måten jeg har valgt å leve livet mitt på.